Den enorme bønnesalen krones av en 53 meter høy kuppel som fyller rommet med mykt lys fra Fargede glassvinduer. Den støttes av fire massive pilarer og skaper en følelse av balanse og ro, samtidig som den viser Mimar Sinans mesterskap når det gjelder proporsjoner og akustikk.

Marmoren mihrab og minbar er utsmykket med delikate Iznik-fliser og geometriske utskjæringer. Over dem prydes buene av gylden arabisk kalligrafi utført av Ahmet Karahisari, som forener kunst og spiritualitet i ett harmonisk rom.

Den åpne gårdsplassen, innrammet av kuppelformede portiker og Marmarsøyler, speiler moskeens symmetri. I midten står en marmorfontene som en gang ble brukt til ablusjon, og som tilbyr et fredelig rom mellom byen og moskeens rolige interiør.

Bak moskeen ligger de utsmykkede gravene til Sultan Süleyman den praktfulle og Hürrem Sultan, dekorert med levende Iznik-fliser og koraninskripsjoner som gjenspeiler keiserlig ynde og hengivenhet.

Süleymaniye-moskeen ble bestilt på midten av 1500-tallet, på høyden av osmansk politisk, militær og kulturell makt. I osmansk tenkning fungerte sultanen både som kalif og verdslig hersker, med ansvar for å opprettholde guddommelig lov og sosial orden. Moskeens enorme skala, perfekte proporsjoner og dominerende posisjon over Det gylne horn forsterket dens rolle som et uttrykk for keiserlig autoritet og tro.

I motsetning til vestlige katedraler som sto som isolerte monumenter, dannet Süleymaniye sentrum i et stort külliye, et selvforsynt kompleks som integrerte gudsdyrkelse med det daglige borgerlige livet. Her lå det fire madrasaer som utdannet lærde og embetsmenn, en medisinsk skole og et sykehus som var forankret i troen på at helbredelse var en veldedighetshandling, og et offentlig kjøkken som serverte tusenvis av gratis måltider hver dag til fattige, reisende og studenter.

Süleymaniyes enorme sentrale kuppel symboliserte himmelen og forente alle tilbedere under ett guddommelig rom. Sinan la tomme leirkrukker inn i kuppelen og veggene for å skape en nesten perfekt akustikk, slik at prekener og koranresitasjoner kunne høres tydelig uten forsterkning. Til og med sotet fra oljelamper ble samlet inn og forvandlet til blekk for kongelige kalligrafer, et stille uttrykk for hengivenhet som ble til kunst.